Jeg skriver bok

De som deltok på «Ikke lov å le på hytta», var heller ikke psykotiske, slik nyhetsleder Sanne Hansson Lier hevdet i sin podkast Poprådet.

Joda, det er lett å bli sleivete i en podkast, det er jo et muntlig format. Men Poprådet hører under Aftenpostens redaktøransvar – og skal ikke Aftenposten være en seriøs avis?

Psykotisk er det nye moteordet

Jeg kontaktet Sanne i oktober og gjorde henne oppmerksom på at produksjonen absolutt ville tatt ut folk av produksjonen dersom de faktisk var psykotiske – og at måten hun bruker ordet på ikke funker.

Hun sa hun var enig og skulle endre. Men så skjer det igjen og igjen, 25. november. Medprogramleder Jonas Brenna sa at han har en ganske psykotisk julefeiring. Her mente han at han gjør mange forskjellige ting i julen, altså at julen hans er variert. Sanne følger opp med å spørre, «men er ikke julen alltid ganske psykotisk?»

Det er helt merkelig hvordan «psykotisk» er blitt et ord «de kule» slenger på alt mulig rart. Vegard Harm sier Funkygine er psykotisk glad i barna sine. Her betyr psykotisk tydeligvis veldig glad. Sophie Elise kan fortelle om psykotisk stemning inne på forræder. Hva nå det betyr.

Sanne og Jonas vil gjerne henge med på sjargongen. Selv om jeg virkelig ikke kan skjønne hvordan en jul kan være psykotisk.

Psykose er helt ekstremt innmari rart

Og tydeligvis helt uforståelig for folk som ikke har opplevd det. Bruken av ordet psykose på alt mulig tull hadde ikke vært noe problem for meg hvis befolkningen generelt faktisk visste hva det var. Men det gjør de færreste, kun fire prosent opplever psykose i løpet av livet. Heldigvis.

Psykose er en total eller delvis realitetsbrist. Bare at den realiteten har bristet for ikke vet at realiteten har bristet. Noen kaller psykose forvirringstilstand, jeg mener det ikke er dekkende. Jeg var bare helt vekk, men likevel plantet i mitt eget liv. På toppen av isfjellet var det en del ting jeg plutselig begynte å misforstå og freake ut av. Men under dette var reelle opplevelser i mitt eget liv som jeg begynte å tolke feil.

Selve psykosen min kom plutselig. Men 14 dager før hadde jeg en grusom nær døden-opplevelse og slo hodet veldig hardt. Jeg har hørt at rett før du dør, så flasher livet ditt foran øynene dine. For meg var det motsatt, det kom etter at jeg nesten døde. Jeg begynte å huske utrolig mange ting fra eget liv, ting jeg ikke hadde tenkt på på lenge. Hyggelige ting, morsomme ting, merkelige ting. Og noen vonde ting. Traumer jeg hadde fortrengt.

Natt til dag 14 hadde jeg mareritt. Da jeg våknet, så jeg plutselig alle de rare minnene i en ny sammenheng, kanskje var ting jeg hadde trodd hadde skjedd tilfeldig ikke tilfeldig i det hele tatt. Jeg ringte en venninne og ba henne slutte å forfølge meg. Hun var på en buss i London, ikke utenfor leiligheten min som jeg trodde. Jeg var overbevist om at noen trakk i tråder. Men så skjedde det noe. Jeg kom til realisasjonen at det fikk bare være, for livet mitt er og har vært ganske fint.

Hadde jeg visst hva psykose var hadde ting blitt mindre jævlig

Det var total språkbarriere da jeg kom til psykiaterne. Psykiaterne antok at jeg bare skulle skjønne hva psykose var, og slang om seg med diagnosebegreper. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse av hva begrepene betydde. Og «forklaringene» deres var det motsatte av klarspråk.

Det at jeg kunne så lite om hva psykose fra før gjorde den ekstremt dårlige dialogen i psykiatrien enda vanskeligere.

En av testleserne for dette innlegget spurte om det ikke var psykosen som gjorde at dialogen med psykiaterne var vanskelig. Absolutt, det er ikke lett å prate med en psykotisk person. Men psykosen, i hvert fall ikke min psykose, var ikke helt løsrevet fra mitt liv. Under det at jeg trodde noen styrte meg, så lå mine egne opplevelser. Mens psykiaterne fortalte meg at alt jeg noen gang hadde opplevd var i mitt eget hode. Det gjorde meg ekstremt frustrert.  

Jeg reagerer særlig på at jeg ble jeg bedt om å slutte å lyve. At jeg måtte å slutte å lyve om at jeg hadde vært i en ulykke, jeg fikk beskjed om at ulykken hadde vært i mitt eget hode. Og å slutte å lyve om at jeg kjente en person som hadde vært i avisen (som jeg kjente).

Hvis jeg hadde kunnet mer om psykose fra før, ville jeg tidligere holdt kjeft. For etter hvert skjønte jeg at ordet «samarbeid» ikke betydde at jeg skulle medvirke til noe som helst, det betydde at jeg skulle holde munn og ta medisiner.

Ved første presentasjon av «sårbarhetsmodellen» – at jeg har en sårbarhet som gjør at jeg tåler mindre. Det vil si at hvis alt et menneske tåler en halv liter vann i glasset, så tåler jeg mindre, kanskje bare 0,4. «Men hvis man heller to liter vann i glasset, så renner det jo over for noen og enhver», sa jeg. Da var jeg vanskelig. Da jeg ikke gadd mer og jattet med, ble det regnet som bedring.

De siste to ukene av innleggelsen ventet de på en depresjon som aldri kom. Så slapp jeg ut, men først et kontrollspørsmål. Jeg måtte innrømme at jeg ikke kjente den kjente personen jeg hadde nevnt innledningsvis i en bisetning. Da løy jeg. Og slapp ut.

Aftenposten og andre medier har et samfunnsansvar

16 år senere er jeg fremdeles sjokkert over den horrible kommunikasjonen, stammespråket og hvor ivrige psykiaterne var på å plassere meg i en diagnose fremfor å snakke med meg. Jeg er glad det finnes et tilbud og at jeg fikk hjelp. Jeg trengte å skjermes fra verden en periode.

Men måten å møte pasienter i krise må være mulig å gjøre bedre. At de var helt uinteressert i hodeskaden min, når det er et faktum at 11 prosent av de som har fått et hardt salg mot hodet får psykose like etter, mener jeg er uforståelig.

Språk betyr noe! Om psykiaterne hadde bedt meg holde munn og ta medisiner så hadde det vært lettere enn at de om igjen og om igjen ba meg «samarbeide», og så skulle jeg til slutt gjette at de ikke ønsket noe samarbeid, men en som var lydig.

Aftenposten har etiske retningslinjer blant annet om troverdighet og kvalitet og at det som publiseres skal være korrekt og balansert. Jeg skjønner ikke hvordan å snakke om psykotisk jul på Aftenpostens flater er forenelig med dette. Uansett hvor fristende det er å henge med på trendene.

Dette gjelder ikke bare Aftenposten. Jeg reagerer også på at Nettavisen hverken spør Sophie Elise hva hun mener med at «folk [på forræder] var i psykose», vet hun hva psykose er? Eller ber henne korrigere. Nei, Nettavisen putter psykose som overskrift for dekningen av hele TV 2s høstlansering.

Jeg reagerer også på at ingen i TV2, hvor minst en med beslutningsmyndighet har hatt psykose i familien, reagerer, men synes dette er en topp promotering av deres høst.

Psykose selger!

Litt gledelig er det at Sophie Elise i sin nye podkast bruker ordet manisk forholdsvis riktig og at en av gjestene hennes bruker ordet psykotisk også ganske riktig, at hun hadde virret rundt og pratet tull, nesten så hun var psykotisk.

Ja til gravejournalistikk på psykiatrien

Punkt en ønsker jeg at Aftenposten og andre medier sprer folkeopplysning og troverdig informasjon om psykose i offentligheten. Og korrekt språkbruk om medisinske termer.

Men jeg ønsker meg aller mest skikkelig gravejournalistikk på hva som skjer i psykiatrien. Aftenposten trykket tidligere et debattinnlegg fra noen psykiatere som mente at skam var årsaken til at pasienter ikke ville ta medisiner. Heldigvis trykket Aftenposten også et motinnlegg fra psykiater Marianne Mjaaland om at pasienter kan ha gode grunner til å motsette seg medisiner, det har ikke noe med skam å gjøre. Er ikke tingene Mjaaland tar opp verdt å grave i? Sånn ordentlig. Så det blir en endring.

Norge har en av de verste selvmordsstatistikkene, omtrent hver gang man hører om en kjent person eller en i kretsen som har tatt livet sitt – så har vedkommende hatt befatning med psykiatrien.

Hvorfor graver dere ikke mer?? Jeg ble selv tilbudt medisiner med «bivirkning: økt selvmordsfare», hvordan i alle dager er det mulig? Hvor overlegen sa at dersom jeg fikk den medisinen så måtte jeg være oppmerksom på den bivirkningen så jeg ikke tok livet mitt (!), at det var mitt ansvar.

For det er mulig å gjøre det bedre

Jeg hadde et tilbakefall på ferie, hvor jeg ble lagt inn et annet sted i landet. Her ble jeg møtt med vennlighet, respekt og forståelse. Det hjalp selvfølgelig på kommunikasjonen at jeg kunne mye om psykose fra før. Men det kunne de også, mye mer enn sykehuset i Oslo, i tillegg til omsorg. Jeg fikk et vilt panikkanfall og de trøstet meg. Og roet meg ned, uten medisiner. Når jeg plutselig pratet masse tull, da jattet de med, ingen konfrontasjon. Når jeg var redd trøstet de meg. Og så fikk jeg en kontakt. En person som skulle følge meg, som skulle være med på samtaler og blodprøver og alt. Det var egentlig ganske fantastisk. Det var også en toveis-dialog om medisiner, hvor jeg ikke ble overkjørt.

Folk som har lest utkast til dette innlegget har bedt meg fokusere mindre på mine opplevelser og mer på dette med språk og endringen jeg ønsker. Det er bare det at, det går ikke. Mine opplevelser i psykiatrien gjør vondt fremdeles, det har vært krevende bare å skrive denne teksten.

Grunnen til at jeg reagerer så sterkt på feilbruken av ordet psykose er naturligvis mine egne opplevelser, som sitter så innmari sterkt i kroppen. Når Sanne spøkte om psykotisk jul så slo det meg hardt i magen. Og så tenker jeg – er det ikke bare skikkelig unødvendig?

Jeg tenker på min venn som fant meg. Jeg pratet så usammenhengende at han ikke visste hva han skulle tro. Hadde han visst ørlite grann om hva psykose var, så hadde han visst at han skulle ringe etter hjelp. I stedet stakk han og jeg ble overlatt til meg selv. Det kunne gått skikkelig galt.

En ønskedrøm til avisene om mer informasjon om psykose og mer graving herfra, altså!

Jeg hadde egentlig tenkt å la dette ligge, men så kom Hellstrøm

Som i promoteringen av sin kokebok uttaler til Godt.no/VG.no at han unngår julehandel fordi priskrig er psykotisk. Her betyr tydeligvis psykotisk en blanding av «heftig» og «kaotisk». Det gleder meg at Hellstrøm kan lite om psykose, men hvordan kan journalist og redaktør ikke korrigere utsagnet? Journalisten putter isteden sitatet «Priskrig før jul er psykotisk» i ingressen, helt ut av sammenheng.

For psykose selger!

Ordbruken gjelder ikke bare kjendiser og journalister.

Forleden fortalte jeg en fun fact, at jeg for tyve år siden hadde en kjæreste som hadde 24(!) søsken. En sykepleier sa da: Den faren må ha vært psykotisk. Jeg svarte at faren var absolutt litt spess, men veldig kul, og ikke psykotisk.

For noen måneder siden satt jeg til middag med en nesten ferdig lege og to til. Hun kunne fortelle at hun hadde hatt praksis på psykiatrisk, med de skikkelig gale. Og tenk like etter møtte hun en av de innsatte i svømmehallen, da ble hun livredd. Jeg orket ikke å korrigere, men hjelp.

Like etter snakket jeg med en politistudent som sa lignende ting, og da korrigerte jeg. Er du redd for meg også? spurte jeg. Nei, hvorfor skulle hun det? Jeg skjønner at politistudenter er med å rykke ut til noen heftige situasjoner. Men jeg lurer på både hva slags informasjon og opplæring politistudenter får om psykose, for ikke å snakke om hvilken støtte de får når de har vært i tøffe situasjoner.

Hos omtrent alle jeg kjenner, og meg selv før jeg selv ble psykotisk, er kunnskapen om psykose svært begrenset eller lik null. Og dessverre også hos helsepersonell.

Jeg er sikkert urealistisk, men jeg forventer at norske redaktører tar ansvar for folkeopplysning om et så alvorlig tema som psykose. Og folkeopplysning begynner med korrekt språkbruk.

Da må dere faktisk korrigere.  

Og der, i Poprådet 30. desember brukte Jonas Brenna igjen ordet psykotisk på en fiffig måte. På grunn av begrenset med tid så må han være selektiv i valg av hvilke kjendisreality’er han skal se på, så han klarer å velge den reality’en som er mest psykotisk. Her betyr vel «mest psykotisk» «mest spennende».

Hvis norsk reality er referanserammen for hva folk tror psykose er, så tenker jeg at vi er på ville veier.

Og det fortsetter inn i 2026. Henrik Fladseth som ny programleder i «topp tre», en podkast under VGs sjefsredaktør Gard Steiro, kan fortelle at han har alenepodkast. «Det [alenepodkast] er rart, du går jo nærmest inn i en psykose.» Medprogramleder Rasmus Vold kan fortelle at han går forbi akuttpsykiatrisk avdeling på vei til barnehagen.

Og her betyr psykose – hva egentlig?? Positivt er det i hvert fall!